En hyllest til skolekjøkkenet

Jeg kom igår i tanker om min gamle lærerinne på skolekjøkkenet; eller i kokking; som vi kalte det. Hun het Mary Frydenlund. En markant dame med smalt ansikt, porselensblek hud, smale grønne øyne, en nebbaktig nese og en liten spiss munn! Hun het Mary Frydenlund og var en myndig dame, selv om stemmen var en smule høy og tynn ... like tynn som henne!

Når vi buldret inn i timen, men sultne blikk og likeglad holdning, kunne vi ikke vært en god start på dagen. Jeg husker vi hadde 3 timer sammenhengende "kokking". Da lagde vi det meste fra bunnen av, men det fantes også noen lettvinte retter. Da var oppskriftene merket "halvfabrikata".

Oppskriftene hadde hun sikkert personlig sittet kvelden før og skrevet med sin spisse håndskrift på karbonpapir. Den aktuelle morgenen helte hun nok  sprit på stensil-maskinen og stensilerte opp eksakt antall til elevene, for når vi fikk de ... var vi mer eller mindre ruset i første halvdel av undervisningen. Det var sterke saker - spriten på stensilmaskinen!

Oppskrift på oppskåret kokt fisk!

Året innen vi skulle ha "kokking" hadde vi håndarbeid hvor vi skulle sy forklær til bruk på "kokkinga. Frk. Dillerud, som håndarbeidslærerinnen het, hadde tydeligvis klart å finne et mønster  tidligere hadde vært i bruk for pasienter på Dikemark eller på Reitgjerdet, for makan til infame forklær har jeg enda ikke, i ettertid, opplevet! Skuldrene skulle krysses og det skulle være omvendt bak og rett foran og hodet skulle inn etter armene. Det var et sant mareritt!!! Hadde det vært ermer på disse, ville det regelrett vært en tvangstrøye, og dette skulle kantes med skråbånd og pent påsydd lomme foran .... med broderi!!!

På denne tiden var Pizza en eksotisk og nytt tilskudd til norsk husholding og slik ble den nye, spennende maten presentert!

Til og med min mor hadde problemer når dette u-tøyet skulle strykes etter vasking! Jeg er enda i tvil om det var tålmodighet eller kunstnerisk utfoldelse som var grunn for karaktersetting den gangen!

På det tidspunktet bodde jeg langt fra skolen og ble derfor skysset avgårde til skole hver dag i buss. Det var vanskelig å ha noe igjen av sjokoladekaken, etter 40 minutters hjemtur. Det var sjelden det var noe igjen for mamma å få smake på! -"Unnskyld mamma, men det var ikke min feil." Man var i overhengende fare for å bli mobbet mer enn normalt, hvis man ikke "delte"!

Jeg fant den blå, slitte permen, 1974-75 modell,  frem fra hyllen her om dagen, og så med en gang at det nok var andre ting som fløt rundt i hodet mitt enn å lytte til kloke ord fra Frk. Frydenlund.

Noen og enhver vil kanskje ha problemer med å gjennomføre denne prøven med 100% godt resultat!

En titt inn i permen åpnet en dør til glemmeboken, og selv om alt tilsynelatnde er så mye bedre idag, så var det jo ikke så galt; tross alt! Vi fikk med oss "vaskeregler", litt om hva proteiner var og snarsylting! Ikke at jeg tror vi plukket så mye bær heller! Bærbusker ble nok benyttet til mye annet!

Håper disse reglene fremdeles er gyldige!

Jeg vil med dette sende en stor takk til Dilleru'a og Frk. Frydenlund, som utviste en enorm tålmodighet med oss og som, tross alt, fikk banket en god del grunnleggende kunnskap inn i hodet vårt. Kunnskap som vi tok med oss videre ut i livet som basis for den gourmet-generasjonen vi er blitt!

 

Bilder (c) Marit Jørgensen