Hva ser du, søster, i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue, usikker på hånden og fjern i blikket, litt grisete og rotet der hun har ligget.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke. Hun sikler og hoster, har snue og hikke. Hun takker deg ikke for alt det du gjør, men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer. Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er, den gamle damen som ligger her.
Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker av håp og drømmer og romantiske tanker.
Jeg er brud på tyve med blussende kinn. I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn. Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem. Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser, med gråt og latter. Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden og trøster hverandre. Og nyter gleden når vi blir femti, og barnebarna kommer og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen, og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem, det er så mye som opptar dem. Borte er alle de gode år, de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg. Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg. Ryggen blir bøyd og synet svikter, jeg har ikke krefter til dagens plkter. Mitt hjerte er tungt og håret grått. Med hørselen skranter det også så smått.
Men inne bak skrøpelighetene finnes det ennå så meget vakkert å minnes; barndom, ungdom, sorger og gleder, samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrden tynger meg ned, så synger allikevel minnene med. Men det som er aller mest tungt å bære, er det at evig kan ingenting være.
Hva ser du, søster? En tung og senil og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til. Se bedre etter – se om du kan finne et barn, en brud, en mor, en kvinne. Se meg som sitter der innerst inne. Det er meg, du må prøve å se – og finne.
Bilder fra internett
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar