Hans Christian Andersen ble født 2.
April 1805 i Odense og døde den 4. August 1875 i København.
På grunn av den finasielle krisen
landet befant seg i og foreldrenes dårlige økonomiske situasjon, bestod
hverdagen av følgende måltid; grøt, børd, salt sild og flesk.
Morgen, lunch og middag – dag ut og dag
inn spiste man stort sett det samme; grøt eller velling på forskjellige måter.
Grøten var både mettende og nærende, men ikke akkurat det vi i dag vil kalle
for noe godt. Til grøten spiste man, hvis det var mulighet til å få fatt i det,
stekt flesk, spekk eller salt sild. Maten lagde de over åpen ild siden det var
sent på 1800-tallet at komfyren kom til Danmark.
Grantreet (1845)
Ute i skogen stod der sånt et nydelig grantre; det hadde en
god plass, sol kunne det få, luft var der nok av, og rundt om vokste mange
større kamerater, både gran og furu; men det lille grantre var så ilter med å
vokse. Det tenkte ikke på den varme sol og den friske luft, det brød seg ikke
om bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle jordbær eller
bringebær. Titt kom de med en hel krukke full eller hadde jordbær trukket på
strå, så satte de seg ved det lille tre og sa: "Nei, hvor nydelig det
lille treet er!" Det ville treet slett ikke høre.
Året etter var det en lang stilk større, og året etter igjen
var det enda en mye lenger; for på et grantre kan man alltid, etter de mange
ledd det har, se hvor mange år det har vokst.
"Oh, var jeg dog sånt et stort tre som de andre!"
sukket det lille tre, "så kunne jeg bre mine grener så langt omkring og
med toppen se ut i den vide verden! Fuglene ville da bygge rede imellom mine
grener, og når det blåste kunne jeg nikke så fornemt, slik som de andre
der!"
Det hadde slett ingen fornøyelse av solskinnet, av fuglene
eller de røde skyer som morgen og aften seilte hen over det.
Var det nå vinter, og snøen rundt omkring lå gnistrende
hvit, så kom titt en hare springende og satte like over det lille tre, - oh,
det var så ergerlig! - Men to vintrer gikk, og ved den tredje var treet så
stort at haren måtte gå utenom det. Oh, vokse, vokse, bli stor og gammel, det
var dog det eneste deilige i denne verden, tenkte treet.
Om høsten kom alltid tømmerhuggerne og felte noen av de
største trær. Det skjedde hvert år, og det unge grantre som nå var ganske godt
voksent, skalv fordi de store, prektige trær falt med et knak og brak til
jorden. Grenene ble hugd fra, de så ganske nakne, lange og smale ut; de var
nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på vogner, og hester trakk
dem avsted ut av skogen.
Hvor skulle de hen? Hva skjedde med dem?
Om våren da svalen og storken kom, spurte treet dem:
"Vet dere ikke hvor de førtes hen? Har dere ikke møtt dem?"
Svalene visste ikke noe, men storken så tenksom ut, nikket
med hodet og sa: "Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye skip da jeg fløy
fra Egypt; på skipene var prektige mastetrær, jeg tør si at det var dem, de
luktet av gran; jeg kan hilse mange ganger, de kneiser, de kneiser!"
"Oh, var jeg dog også stor nok til å fly hen over
havet! Hvorledes er det egentlig, dette hav, og hva ligner det?"
"Ja, det er så vidløftig å forklare!" sa storken,
og så gikk den.
"Gled deg ved din ungdom!" sa solstrålene. "Gled
deg ved din friske vekst, ved det unge liv som er i deg!"
Og vinden kysset treet, og duggen gråt tårer over det, men
det forstod ikke grantreet.
Når det var ved juletid, da ble ganske unge trær felt, trær
som ofte ikke engang var så store eller på alder med dette grantre som verken
hadde rast eller ro, men alltid ville av sted. Disse unge trær, og de var just
de aller smukkeste, beholdt alltid alle sine grener, de ble lagt på vogner og
hester trakk dem av sted ut av skogen.
"Hvor hen skulle de?" spurte grantreet. "De
er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre; hvorfor
beholder de alle sine grener? Hvor kjører de hen?"
"Det vet vi! Det vet vi!" kvitret gråspurvene.
"Vi har nede i byen kikket inn ad rutene! Vi vet hvor de kjører hen! Oh,
de kommer til den største glans og herlighet som kan tenkes! Vi har kikket inn
av vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme stue og pyntet med de
deiligste ting, både forgylte epler, honningkaker, leketøy og mange hundre
lys!"
"Og så - ?" spurte grantreet og bevet i alle
grenene. "Og så? Hva skjer så?"
"Ja, mer har vi ikke sett! Det var makeløst!"
"Mon jeg er blitt til for å gå denne strålende
vei?" jublet treet. "Det er enda bedre enn å gå over havet! Hvor jeg
lider av lengsel! Var det dog jul! Nå er jeg høy og utstrakt som de andre som
førtes avsted sist år! - Oh, var jeg alt på vognen! Var jeg dog i den varme
stue med all den prakt og herlighet! Og da - ? Ja, da kommer noe enda bedre,
enda skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Der må komme noe enda
større, enda herligere -! Men hva? Oh, jeg lider! Jeg lengter! Jeg vet ikke
selv hvorledes det er med meg!"
"Gled deg ved meg!" sa luften og sollyset;
"gled deg ved din friske ungdom ute i det fri!"
Men det gledet seg slett ikke; det vokste og vokste, vinter
og sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: "Det
er et deilig tre!" Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksen hugde
dypt igjennom margen, treet falt med et sukk hen ad jorden, det følte en
smerte, en avmakt. Det kunne slett ikke tenke på noen lykke, det var bedrøvet
ved å skilles fra hjemmet, fra den plett hvor det var skutt frem. Det visste jo
at det aldri mer så de kjære gamle kamerater, de små busker og blomster rundt
om, ja, kanskje ikke engang fuglene. Avreisen var slett ikke noe behagelig.
Treet kom først til seg selv da det ble pakket ut sammen med
de andre trær og hørte en mann si: "Det der er prektig! Vi tar bare
det!"
Nå kom to tjenere i full stas og bar grantreet inn i en stor,
deilig sal. Rundt om på veggene hang portretter, og ved den store
flisekakkelovn stod store kinesiske vaser med løver på lokket. Der var
gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av billedbøker, og med leketøy for
hundre ganger hundre riksdaler – i det minste sa barna det. Og grantreet ble
reist opp i en stor fjerding fylt med sand, men ingen kunne se at det var en
fjerding, for det ble hengt grønt tøy rundt om, og den stod på et stort broket
teppe. Oh, hvor treet bevet! Hva ville dog skje? Både tjenere og frøkner gikk
og pyntet det. På en gren hang små nett, klippet av kulørt papir; hvert nett
var fylt med sukkergodt. Forgylte epler og valnøtter hang som om de var vokst
fast, og over hundre røde, blå og hvite smålys ble stukket fast i grenene.
Dukker som så livaktig ut som mennesker, - treet hadde aldri sett sådanne før -
svevde i det grønne, og aller øverst oppe i toppen ble det satt en stor stjerne
av glittergull. Det var prektig, ganske makeløst prektig.
"I aften," sa de alle sammen, " i aften skal
det stråle!"
"Oh!" tenkte treet, "var det dog aften! Var
bare lysene snart tent! Og hva vil da skje? Vil det komme trær fra skogen og se
på meg? Vil gråspurvene fly ved ruten? Vil jeg vokse fast her og stå pyntet
vinter og sommer?"
Jo, det visste god beskjed; men det hadde ordentlig
barkepine av bare lengsel, og barkepine er likså vondt for et tre som hodepine
for oss andre.
Nå ble lysene tent. Hvilken glans, hvilken prakt; treet
skalv i alle grener så at ett av lysene stakk ild i det grønne; det sveid ordenlig.
"Gud bevare oss!" skrek frøknene og slukket i en
hast.
Nå torde treet
ikke engang skjelve. Oh, det var en gru! Det var så redd for å tape noe av all
sin stas; det var ganske fortumlet i all glansen, - - og nå gikk begge
fløydører opp, og en mengde barn styrtet inn som om de ville velte hele treet.
De eldre folk kom besindig baketter; de små stod ganske tause, - men kun et
øyeblikk, så jublet de igjen så at det runget. De danset rundt om treet, og den
ene presang etter den annen ble plukket av.
"Hva er det de gjør?" tenkte treet. "Hva skal
skje?" Og lysene brant like ned til grenene, og ettersom de brant ned,
slukket man dem, og så fikk barna lov til å plyndre treet. Oh, de styrtet inn
på det så at det knaket i alle grener. Hadde det ikke vært bundet fast til
loftet ved snippen og gullstjernen, så var det styrtet om.
Barna danset rundt med sitt prektige leketøy, ingen så på
treet unntagen den gamle barnepike som gikk og tittet inn i mellom grenene, men
det var bare for å se om der ikke var glemt enda en fiken eller et eple.
"En historie, en historie!" ropte barna og trakk
en liten tykk mann hen imot treet, og han satte seg like under det, "for
så er vi i det grønne," sa han, "og treet kan ha besynderlig godt av
å høre med! Men jeg forteller kun én historie. Vil dere høre den om Ivede-Avede
eller den om Klumpe-Dumpe som falt ned av trappene og dog kom i høysetet og
fikk prinsessen!"
"Ivede-Avede!" skrek noen,
"Klumpe-Dumpe!" skrek andre. Der var en roping og skriking, kun
grantreet tidde ganske stille og tenkte: "Skal jeg slett ikke med, slett
ikke gjøre noe!" Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.
Og mannen fortalte om "Klumpe-Dumpe som falt ned av
trappene og dog kom i høysetet og fikk prinsessen." Og barna klappet i
hendene og ropte: "Fortell! Fortell!" De ville også ha
"Ivede-Avede", men de fikk kun den om "Klumpe-Dumpe."
Grantreet stod ganske stille og tankefull, aldri hadde fuglene ute i skogen
fortalt slikt. "Klumpe-Dumpe falt ned av trappene og fikk dog prinsessen!
Ja, ja, således går det til i verden!" tenkte grantreet og trodde at det
var virkelig fordi det var sådan en fin mann som fortalte. "Ja, ja, hvem
kan vite! Kanskje faller jeg også ned av trappene og får en prinsesse!" Og
det gledet seg til neste dag å bli kledd på med lys og leketøy, gull og frukter.
"I morgen vil jeg ikke ryste!" tenkte det.
"Jeg vil bare fornøye meg i all min herlighet. I morgen skal jeg igjen
høre historien om "Klumpe-Dumpe" og kanskje den om
"Ivede-Avede" også." Og treet stod stille og tankefull hele
natten.
Om morgenen kom kar og pike inn.
"Nå begynner stasen igjen!" tenkte treet, men de
slepte det ut av stuen, opp trappen, inn på loftet, og her, i en mørk krok hvor
ingen dag skinte, stilte de det. "Hva skal det bety!" tenkte treet.
"Hva har jeg her å gjøre? Hva skal jeg få høre her, mon tro?" Og det
lente seg opp til muren og stod og tenkte og tenkte. - - Og god tid hadde det,
for der gikk dager og netter; ingen kom opp hit opp, og da der endelig kom
noen, så var det for å stille noen store kasser hen i kroken. Treet stod ganske
skjult, man skulle tro at det var rent glemt.
"Nå er det vinter der ute!" tenkte treet.
"Jorden er hard og dekket med snø, menneskene kunne ikke plante meg;
derfor skal jeg nok stå her i le til våren! Hvor det er vel betenkt! Hvor dog
menneskene er gode! - Var det bare ikke så mørkt her og så skrekkelig ensomt! -
Ikke engang en liten hare! - Det var dog så artig der ute i skogen når snøen lå
og haren sprang forbi; ja, selv da den hoppet over meg, men det holdt jeg ikke
av den gang. Her oppe er det skrekkelig ensomt!"
"Pi, pi!" sa en liten mus i det samme og smatt
frem; og så kom der nok en liten. De snuste på grantreet og smatt mellom
grenene på det.
"Det er en gruelig kulde!" sa de små mus.
"Ellers er det velsignet å være her! Ikke sant, du gamle grantre?"
"Jeg er slett ikke gammel!" sa grantreet,
"der er mange som er mye eldre enn jeg!"
"Hvor kommer du fra?" spurte musene, "og hva
vet du?" De var nå så gruelig nysgjerrige. "Fortell oss dog om det
deiligste sted på jorden! Har du vært der? Har du vært i spiskammeret hvor det
ligger oster på hyllene og henger skinker under loftet, hvor man danser på
talglys og går mager inn og kommer fet ut!"
"Det kjenner jeg ikke!" sa treet, "men skogen
kjenner jeg, hvor solen skinner, og hvor fuglene synger!" Og så fortalte
det alt fra sin ungdom, og de små mus hadde aldri før hørt sånt noe, og de
hørte sånn etter og sa: "Nei, hvor mye du har sett! Hvor lykkelig du har
vært!"
"Jeg!" sa grantreet og tenkte over hva det selv
fortalte. "Ja, det var i grunnen ganske morsomme tider!" - Men så
fortalte det om julaften, da det var pyntet med kaker og lys.
"Oh!" sa de små mus, "hvor lykkelig du har
vært, du gamle grantre!"
"Jeg er slett ikke gammel!" sa treet, "det er
jo i denne vinter jeg er kommet fra skogen! Jeg er i min aller beste alder, jeg
er bare stanset i veksten!"
”Hvor deilig du forteller!" sa de små mus, og neste
natt kom de med fire andre småmus som skulle høre treet fortelle, og jo mer det
fortalte, desto tydeligere husket det selv alt og syntes: "Det var dog
ganske morsomme tider! Men de kan komme, de kan komme tilbake! Klumpe-Dumpe
falt ned av trappene og fikk dog prinsessen, kanskje jeg også kan få en
prinsesse." Og så tenkte grantreet på slikt et nydelig lite bjerketre som
vokste ute i skogen, det var for grantreet en virkelig deilig prinsesse.
"Hvem er Klumpe-Dumpe?" spurte de små mus. Og så
fortalte grantreet hele eventyret, det kunne huske hvert evige ord; og de små
mus holdt på å springe opp i toppen på treet av bare fornøyelse. Neste natt kom
der mange flere mus, og om søndagen til og med to rotter; men de sa at
historien var ikke morsom, og det bedrøvet de små mus, for nå syntes de også
mindre om den.
"Kan De kun den ene historie?" spurte rottene.
"Kun den ene!" svarte treet, "den hørte jeg
min lykkeligste aften, men den gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg
var!"
"Det er en overmåte dårlig historie! Kan De ingen med
flesk og talglys? Ingen spiskammerhistorier?"
"Nei!" sa treet.
"Ja, så skal De ha takk!" svarte rottene og gikk
inn til sitt.
De små mus ble til sist også borte, og da sukket treet:
"Det var dog ganske hyggelig da de satt omkring meg, de livlige småmus, og
hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! - Men jeg skal huske å glede meg
når jeg nå tas frem igjen!"
Men når skjedde det? – Jo, det var en morgenstund, da kom
der folk og romsterte på loftet; kassene ble flyttet, treet ble trukket frem.
De kastet det riktignok litt hardt mot gulvet, men straks slepte en kar det hen
imot trappen hvor dagen skinte.
"Nå begynner livet igjen!" tenkte treet; det følte
den friske luft, den første solstråle, - og nå var det ute i gården. Alt gikk
så fort, treet glemte rent å se på seg selv, der var så meget å se rundt om.
Gården grenset opp til en have, og alt blomstret der inne; rosene hang så
friske og duftende ut over det lille rekkverk, lindetrærne blomstret, og
svalene fløy om og sa "kvirre-virre-vitt, min mann er kommet!" Men
det var ikke grantreet de mente.
”Nå skal jeg leve!" jublet det og bredte sine grener
vidt ut; akk, de var alle visne og gule; det var i kroken mellom ukrutt og
nesler det lå. Gullpapirstjernen satt ennå oppe i toppen og glitret i det klare
solskinn.
I gården lekte et par av de lystige barn som ved juletid
hadde danset om treet og vært så glade ved det. En av de minste for hen og rev
gullstjernen av.
"Se, hva som ennå sitter på det ekle, gamle
juletre!" sa han og trampet på grenene så de knaket under støvlene.
Og treet så på all blomsterprakt og friskhet i haven, det så
på seg selv, og det ønsket at det var blitt i sin mørke krok på loftet. Det
tenkte på sin friske ungdom i skogen, på den lystige julaften og på de små mus
som så glade hadde hørt på historien om ”Klumpe-Dumpe”.
"Forbi, forbi!" sa det stakkars tre. "Hadde
jeg dog gledet meg da jeg kunne! Forbi, forbi!"
Og tjenestekaren kom og hugde treet i små stykker, en hel
bunt lå der. Deilig blusset det opp under den store bryggekjele; og det sukket
så dypt, hvert sukk var som et lite skudd. Derfor løp barna som lekte inn og
satte seg foran ilden, så inn i den og ropte: "Piff! Paff!" Men ved
hvert knall, som var et dypt sukk, tenkte treet på en sommerdag i skogen, en
vinternatt der ute når stjernene skinte; det tenkte på julaften og
”Klumpe-Dumpe”, det eneste eventyr det hadde hørt og visste å fortelle -, og så
var treet brent ut.
Guttene lekte i gården, og den minste hadde på brystet
gullstjernen som treet hadde båret sin lykkeligste aften; nå var den forbi, og
treet var forbi og historien med; forbi, forbi, og det blir alle historier!
ORDFORKLARINGER
Ilter – hissig, svært ivrig
Titt – ofte
Stilk – skudd
Kneise – være rank, rage i været
Vidløftig – omstendelig, innviklet
Just – nettopp, akkurat
Beve – skjelve
Mon – jeg skulle gjerne vite om, kanskje, undres om
Prektig – praktfull
Fjerding – (egentlig firedel, en firedel av en tønne) stamp,
kar, stor bøtte
Bryggekjele – stor kjele som man før brukte til å vaske klær
i eller brygge øl i
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar