Historien om juletreet
Fritt oversatt etter H C Andersens eventyr "Grantreet"
 |
| En vakker og litt trist historie til ettertanke |
Ute i skogen stod det et så nydelig grantre. Det hadde en fin plass; sol fikk det, luft var det nok av, og rundt det vokste det mange større kamerater, både gran og furu. Men det lille grantreet var så ivrig etter å vokse. Det tenkte ikke på den varme solen og den friske luften, det brød seg ikke om bondebarna som gikk der og småpratet når de var ute for å plukke markjordbær eller bjørnebær. Støtt kom de med en hel krukke full, eller hadde trædd jordbær på strå, satte seg ved det lille Treet og sa:
«Se! Så lite og søtt det er!» Det ville Treet slett ikke høre.
Året etter var det blitt en lang stilk større, og året deretter igjen, var det enda mye lengre, for på et grantre kan man alltid se hvor mange år det er vokst, etter hvor mange ledd med greiner det har.
«Å, tenk om jeg var et slikt stort tre som de andre!» sukket det lille Treet. «Da kunne jeg bre mine grener så vidt omkring og fra toppen se utover hele den vide verden! Da ville fuglene bygge rede mellom greinene mine, og når vinden blåste kunne jeg nikke høytidelig, slik som de andre!»
Det fant slett ikke noe å glede seg over i solskinnet, i fuglene eller de røde skyene som seilte over det, morgen som kveld.
Var det vinter, og snøen rundt Treet lå gnistrende hvit, kom det støtt en hare hoppende og satte seg rett på det lille Treet. Å, det var så ergerlig! Men det gikk to vintre, og da den tredje kom, var treet blitt så stort at haren måtte gå utenom det. «Å, vokse, vokse, bli stor og gammel, det er det eneste verdt å trakte etter i livet,» tenkte Treet.
Om høsten kom alltid tømmerhuggerne og felte noen av de største trærne. Det skjedde hvert år, og det unge grantreet, som nå var blitt ganske voksent, skalv ved synet. De store, prektige trærne falt knakende og brakende til jorden, grenene ble hugget av, så de så ganske så nakne, lange og smale ut. De var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på vognene, og hestene trakk dem ut av skogen.
Hvor skulle de? Hva hadde de i vente?
Om våren, da svalen og storken kom, spurte Treet dem: «Vet ikke dere hvor de føres hen? Har dere ikke truffet på dem?»
Svalene visste ikke noe, men storken så ettertenksom ut, nikket med hodet og sa: «Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye skip da jeg fløy fra Egypt, og på skipene var det staselige master. Jeg tør påstå at det var dem, for de luktet gran. Og jeg skal hilse og se at de kneiset, de kneiset!»
«Å, om jeg bare var stor nok til å seile over havet! Hvordan er egentlig dette havet, og hva ligner det på?»
«Nei, det er ikke lett å forklare!» sa storken, og så gikk den.
«Gled deg over din ungdom!» sa solstrålene. «Gled deg over din friske vekst, ved det unge livet som du har i deg!»
Og vinden kysset treet, og duggen gråt tårer over det, men det forstod ikke grantreet.
Når det lakket mot jul, ble de ganske unge trærne felt, trær som hverken var på størrelse eller alder med dette grantreet, som hverken hadde ro eller hvile, men som alltid ville av sted. Disse unge trærne, og de var de aller vakreste, fikk alltid beholde grenene sine når de ble lagt på vognene og trukket ut av skogen av hestene.
«Hvor skulle de?» spurte grantreet. «De er ikke større enn jeg. Det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor får de beholde alle grenene? Hvor kjøres de hen?»
«Det vet vi! Det vet vi!» kvitret gråspurvene. «Vi har kikket inn av vinduene inne i byen! Vi vet hvor de kjøres hen! Å, de kommer til den største glans og herlighet som tenkes kan! Vi har kikket inn av vinduene og sett at de blir plantet mitt i den varme stuen og pyntet med de deiligste ting, både forgylte epler, honningkaker, leketøy og mange hundre lys!»
«Og så … ?» spurte grantreet og dirret i alle grenene. «Og så? Hva skjer så?»
«Nei, mer har vi ikke sett! Det er makeløst!»
«Er jeg kanskje blitt til for å gå den strålende veien som dem?» jublet Treet. «Det er enda bedre enn å seile over havet! Å, som jeg lengter! Om det bare var jul! Nå er jeg høy og bred som de andre som ble kjørt bort i fjor! Å, om jeg bare lå på vognene allerede! Om jeg var i den varme stuen med all sin prakt og herlighet! Og da …? Ja, da kommer det noe enda bedre, enda skjønnere, for hvorfor skulle de ellers pynte meg slik? Det må komme noe enda større, enda herligere …! Men hva …? Å, jeg lider! Jeg lengter! Jeg vet ikke selv hva jeg skal ta meg til!»
«Gled deg over meg!» sa luften og sollyset. «Gled deg over din friske ungdom ute i det fri!»
Men det gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste. Vinter og sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: «Det er et nydelig tre!» Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksen hugget dypt gjennom margen, treet falt med et sukk til jorden. Det følte en smerte, en avmakt, det kunne slett ikke tenke på lykke. Det var bedrøvet over å skilles fra hjemmet, fra den plassen hvor det hadde spirt. Det visste jo at det aldri mer ville få si sine kjære kamerater igjen; de små buskene og blomstene rundt omkring, nei, kanskje ikke engang fuglene. Avreisen var slett ikke behagelig!
Treet kom først til seg selv da det lå på gårdstunet, sammen med alle de andre trærne som var blitt lastet av, og hørte en mann si: «Det der er vakkert! Vi velger det!»
Nå kom to tjenere i full stas og bar grantreet rett inn i en stor, vakker sal. På veggene hang det portretter, og ved den store flislagte kakkelovnen stod det store kinesiske vaser med løver på lokket. Det var gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av bildebøker og leketøy for hundre ganger hundre riksdaler – det sa i det minste barna. Og grantreet ble reist opp i en stor stamp fylt med sand, men ingen kunne se at det var en stamp for den ble kledt med grønt tøy, og den stod på et stort brokadeteppe. Å, som treet dirret! Hva skulle nå skje? Både tjenere og tjenestepiker gikk og pyntet på det. På grenene hang de små kurver laget av farget papir. Hver kurv var fylt med kandis, og forgylte epler og valnøtter hang som om de var vokset fast. Over hundre røde, blå og hvite smålys ble stukket fast mellom kvistene. Dukker, som var så livaktige at de lignet mennesker – Treet hadde aldri sett slike før – svevet i det grønne, og aller øverst i toppen ble det satt en stor stjerne av glittergull. Det var prektig, ganske makeløst prektig.
«I kveld,» sa de alle sammen, «i kveld skal det stråle!»
«Å!» tenkte treet, «om det bare kunne bli kveld snart! Og hva skal da skje? Kommer de trær fra skogen for å se på meg? Kommer gråspurvene til å fly ved vinduene? Kommer jeg til å vokse fast her, og skal jeg stå pyntet vinter som sommer?»
Jo, det trodde det nok, men det hadde helt barkepine av lengsel, og barkepine er like vondt for et tre som hodepine er for oss andre.
Nå ble lysene tent. For en glans, for en prakt! Treet dirret i alle grenene så et av lysene antente barnålene. Det sved riktig ille.
«Gud bevare oss!» skrek tjenestepikene og slukket i hui og hast.
Nå våget ikke Treet å dirre engang. Å, det var en gru! Det var så redd for at det skulle miste noe av all pynten. Det ble ganske fortumlet av all herligheten … Og nå ble begge dørene til stuen slått opp, og en mengde barn styrtet inn, som de ville velte hele Treet. De eldre menneskene kom roligere bak. De små stod ganske tause, men kun i et øyeblikk. Så jublet de igjen så det ljomet i stuen. De danset rundt Treet, og den ene presangen etter den andre ble pakket ut.
«Hva er det de gjør?» tenkte Treet. «Hva er det som skal skje?» Lysene brant helt inn til grenene, og når de brant ned, slukket de dem, og så fikk barna lov til å plyndre Treet. Å, de styrtet rett inn i Treet så det knaket i alle grener. Hadde det ikke vært bundet til taket etter tuppen og gullstjernen, ville det ha veltet om kull.
Barna danset rundt med de flotte lekene sine. Ingen så på Treet, bortsett fra den gamle barnepiken, som gikk og kikket mellom grenene. Men det var bare for å se om ikke noen hadde glemt igjen en fiken eller et eple.
«En historie! En historie!» ropte barna og trakk en liten, tykk mann bort til Treet. Han satte seg rett under det, «for så er vi i det grønne,» sa han, «og Treet kan da ha godt av å være med! Men jeg forteller kun én historie. Vil dere høre den om Ivede-Advede eller den om Klumpe-Dumpe som falt ned trappene og kom på høysetet og fikk prinsessen?»
«Ivede-Avede!» ropte noen. «Klumpe-dumpe!» ropte andre. Det var en roping og en skriking av en annen verden. Kun grantreet stod ganske stille og tenkte: «Skal ikke jeg få være med, skal ikke jeg få gjøre noe?» Det hadde jo deltatt, hadde jo gjort som det skulle.
Og mannen fortalte om Klumpe-Dumpe som falt ned trappene og kom på høysetet og fikk prinsessen. Og barna klappet i hendene og ropte: «Fortell! Fortell!» De ville også høre om Ivede-Avede, men de fikk bare historien om Klumpe-Dumpe. Grantreet stod ganske stille og tankefull. Aldri hadde fuglene ute i skogen fortalt slike historier. «Klumpe-Dumpe falt ned trappene og fikk likevel prinsessen! Ja ja, slik går det til i verden!» tenkte grantreet og trodde at historien var sann, for det var en så fin mann som fortalte den. «Ja ja! Hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned trappene og får en prinsesse!»
Og det gledet seg til at det skulles kles på med lys og leketøy, gull og frukter neste dag,
«I morgen skal jeg ikke skjelve!» tenkte det. «Jeg skal bare more meg i all min herlighet. I morgen skal jeg nok en gang høre historien om Klumpe-Dumpe og kanskje den om Ivede-Avede også.»
Og Treet stod stille og tankefull hele natten.
Om morgenen kom en gutt og en pike inn.
«Nå begynner festlighetene igjen!» tenkte Treet, men de slepte det ut av stuen, opp trappen, inn på loftet, og der i en mørk krok, hvor ingen dag skinte, stilte de det. «Hva skal det bety?» tenkte treet. «Hva har jeg her å gjøre? Hva kommer jeg til å få høre her?» Og det lente seg inntil muren og stod og tenkte og tenkte og tenkte … God tid hadde det også, for det gikk dager og netter uten at det kom noen opp dit, og da det endelig kom noen, var det kun for å sette noen store kasser borte i kroken. Treet stod ganske så skjult, man skulle nesten tro at det var glemt.
«Nå er det vinter der ute!» tenkte Treet. «Jorden er hard og dekket med snø. Menneskene kunne ikke plante meg, og det er nok derfor jeg skal stå her i le til våren! Så omtenksomt! Så gode menneskene er! Hadde det bare ikke vært så mørkt og så skrekkelig ensomt! Ikke engang en liten hare. Det var så artig der ute i skogen, når snøen lavet ned, og haren hoppet forbi. Ja, selv da den hoppet over meg, men det satte jeg ikke pris på den gangen. Her opp er det så skrekkelig ensomt!»
«Pip, pip!» sa en liten mus i det samme og stakk snuten frem. Så kom det nok en liten en. De snuste på grantreet og snek seg inn mellom grenene.
«Det er gruelig kaldt!» sa de små musene. «Ellers er det flott å være her! Ikke sant, du gamle grantre?»
«Jeg er slett ikke gammel!» sa grantreet. «Det er mange som er mye eldre enn jeg!»
«Hvor kommer du fra?» spurte musene. «Og hva vet du?» De var fryktelig nysgjerrige. «Fortell oss om det herligste stedet på jorden! Har du vært der? Har du vært i spiskammerset, der det ligger ost på hyllene og henger skinker under taket, der man danser på talglys og går mager inn og kommer fet ut? »
«Det kjenner jeg ikke!» sa Treet, «men skogen kjenner jeg, der solen skinner og der fuglene synger! Og så fortalte det alt fra sin ungdom, og de små musene hadde aldri hørt noe lignende, og de lyttet nøye og sa:
«Nei, så mye du har sett! Så lykkelig du har vært!»
«Jeg!» sa grantreet og tenkte over hva det selv fortalte. «Ja, det var i grunnen ganske morsomme tider!» Men så fortalte det om julaften, da det var pyntet med kaker og lys.
«Å!» sa de små musene. «Så lykkelig du har vært, du gamle grantre!»
«Jeg er slett ikke gammel!» sa Treet. «Jeg kom jo fra skogen denne vinteren! Jeg er i min aller beste alder, jeg er bare hemmet i veksten!»
«Så morsomt du forteller!» sa de små musene, og neste natt kom de med fire andre småmus som ville høre Treet fortelle. Jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det alt selv, og syntes at det likevel hadde vært ganske morsomme tider! «Men tidene kan komme, de kan komme! Klumpe-Dumpe falt ned trappene, men fikk likevel prinsessen. Kanskje jeg også kan få en prinsesse.» Og så tenkte grantreet på et så nydelig lite bjerketre som vokste ute i skogen. Det var for grantreet en virkelig vakker prinsesse.
«Hvem er Klumpe-Dumpe?» spurte de små musene. Og så fortalte grantreet hele eventyret, for det husket hvert eneste ord. De små musene holdt nesten på å klatre opp i toppen av Treet av ren begeistring. Neste natt kom det mange flere mus, og om søndagen til og med to rotter, men de sa at historien ikke var morsom, og det gjorde de små musene triste, for nå syntes ikke de den var så morsom heller.
«Kan du bare den ene historien?» spurte rottene.
«Ja, bare den ene!» svarte Treet. «Den hørte jeg min lykkeligste kveld, men den gangen tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!»
«Det er en særdeles dårlig historie! Kan du ingen om flesk og talglys? Ingen spiskammershistorier?»
«Nei!» sa Treet.
«Nei vel, takk for oss!» svarte rottene og gikk inn til seg selv.
De små musene ble til slutt også borte, og da sukket Treet. «Det var ganske hyggelig da de vevre småmusene satt rundt meg og hørte på meg fortelle! Nå er det også over – men jeg skal huske å moro meg når jeg bare hentes frem igjen! »
Men når skjedde det? Jo, en morgen kom det folk og romsterte på loftet. Kassene ble flyttet, Treet ble trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt i gulvet, men straks slepte en kar det bort til trappen, der dagen skinte.
«Nå begynner livet igjen!» tenkte Treet. Det følte den friske luften, den første solstrålen – og nå var det ute i gården. Alt gikk så fort at Treet rent glemte å se på seg selv, det var så mye rundt å se på. Gården grenset opp til en liten hage, og alt blomstret der inne. Rosene hang så friske og duftende utover det lave gjerdet, lindetrærne blomstret, og svalene fløy rundt og kvitret «kvirre-virre-vitt, min mann er kommet»! Men det var ikke grantreet de mente.
«Nå skal jeg leve!» jublet det og bredte sine grener utover. Men akk; de var visne og gule der Treet lå blant ugress og nesler. Gullpapirstjernen satt ennå i toppen og glitret i det klare solskinnet.
I gården lekte et par av de lystige barna som i julen hadde danset rundt Treet og vært så glade for å se det. Et av de minste barna løp bort og rev av gullstjernen.
«Se, hva som fremdeles sitter på det ekle gamle juletreet!» sa han og trampet på grenene så de knakte under støvlene hans.
Og Treet så på all blomsterprakten og friskheten i hagen, det så på seg selv og skulle ønske at det var blitt værende i den mørke kroken på loftet. Det tenkte på sin friske ungdom i skogen, på den lystige julaftenen og på de små musene som så glade hadde lyttet til historien om Klumpe-Dumpe
«Forbi! Forbi!» sa det stakkars Treet. «Om jeg bare hadde gledet meg da jeg ennå kunne! Forbi! Forbi!»
Og tjenestegutten kom og hugget treet i små stykker, en hel stabel lå der. Det blusset livlig opp under den store kokekjelen, og det sukket så dypt. Hvert sukk var som et lite skudd. Derfor løp barna som lekte, inn og satte seg foran ilden, stirret inn i den og ropte: «Piff! Paff!» Men ved hvert smell, som var et dypt sukk, tenkte Treet på en sommerdag i skogen, en vinternatt der ute, når stjernene skinte, det tenkte på julaften og Klumpe-Dumpe, det eneste eventyret det hadde hørt og kunne fortelle – og så var Treet brent opp.
Guttene lekte i gården, og den minste hadde gullstjernen på brystet, den som Treet hadde båret på sin lykkeligste kveld. Nå var den forbi, og Treet var forbi, og historien likeså; forbi, forbi, og det blir alle historier!
